Litt. Knut Hamsun

Svermerier  i Sarpsborg

  Forfatteren Knut Hamsun svermet, ranglet og skrev i Sarpsborg. Her startet han på sin psykologiske roman Mysterier – og fant flere hjertenskjære – deriblant stuepiken på Kristiansens hotell, Caroline Olsen.
Her et utdrag fra Hamsun Svermeren av Ingar Sletten Kolloen, hvor han beskriver Hamsuns opphold her i Sarpsborg:

(…) Han avsluttet foredragsturneen i Fredrikstad. Så dro han til Kristiania. Der styrket hans seg så ettertrykkelig foran det ensomme og nerveopptrevlede skrivelivet som ventet ham i småbyen, at da han etter en drøy ukes tid satte seg på toget til Sarpsborg, var det lite igjen av de rundt fire tusen kronene han hadde håvet inn på turneen.
I løpet av tre måneder hadde han innkassert det samme som en alminnelig lønnet lærer måtte bruke tre-fire år på å tjene. Nå var det sånn at lærere verken bodde på hotell, ranglet, spilte om penger eller spanderte slik som han, men allikevel må han ah brukt noe aldeles forskrekklige med sedler og munter i hovedstaden.
Det var som om han ville viske ut Sult-tiden ved å strø om seg til kjente og ukjente. Heller ikke i edru tilstand var hans evne til å styre penger særlig god. Til å seigpine seg selv og andre var han en mester. Men i det øyeblikket han fikk følelsen av at han kunne løsne litt på gnier-grepet, og i tillegg var beruset, var det som om det glapp, som om han måtte bli kvitt pengene raskest mulig.
Med sitt siste Kristianiabesøk hadde han på ny klart det.
Han måtte tigge Samtidens redaktør om 200 kroner og forpliktet seg til ikke å dø før tidsskriftet hadde mottatt stoff fra ham. Erik Frydenlund måtte også låne han penger.

Knut Hamsun hadde i månedsskiftet mai-juni 1891 bosatt seg for en tid i en av landets eldste byer, likevel hadde den færre enn 3000 innbyggere. Sarpsborg hadde flere verdier som engelske industriherrer hadde sikret seg eiendomsrett til: enorme mengder tømmer, som ble fløtet ned Glomma til elvas utløp. Den 20 meter høye fossen. En av Norges beste utskipningshavner. Billig arbeidskraft. Og Borregaard fabrikker, som mangler moderne driftsmetoder, markedsadgang og kapital. Her skulle det bli storstilt celluloseproduksjon. Snart rykket britiske ingeniørene inn – og dermed den nye tid. Han kom i nærkontakt med den. Han hadde opplevd den voldsomme kraften i industrialiseringen i Chicago. Nå stod den norske småbyen foran noe av det samme.
(…)

Han flyttet etter hvert fra Kristiansens Hotel ved Stortorvet og leide et rom hos distriktslege Grimsgaard, som han var blitt kjent med, mens han fortsatte å spise på hotellet. En av grunnene til det var den 25 år gamle stuepiken, Caroline Olsen. Han begynte å følge etter henne. I kirken satte han ikke sine føtter, men han ble med henne helt fram mot døren, og stod og ventet etter gudstjenesten. Når hun vasket klær i Glomma, var han med. Hotellvertinnen, fru Hanna Kristiansen, snakket han til slutt til rette, hun gav uttrykk for at det umulig kunne bli noe av denne forbindelsen. Han forsikret henne at han var oppriktig glad i Caroline Olsen.
Fru Kristiansen tok kraftig for seg sin tjenestepike, ettersom hun begynte å få nykker. Hotellvertinnen ville nødig miste den flinke piken. Men da hun forlangte å bli oppvartet om morgenen i stedet for å stelle gjestene, fikk hun beskjed om å pakke. Fru Kristiansen ble da oppsøkt av en bisk Knut Hamsun, som forbød henne å si opp Caroline Olsen.
Snart annonserte hotellet etter ny stuepike, og ikke lenge etterpå forlot også forfatteren Sarpsborg.

I mer enn tre måneder hadde han bodd på hotellet, ranglet og latt seg virvel inn i stadig nye forhold. Men den store psykologiske romanen kunne umulig ble ferdig til jul.”

Utdrag fra boken Hamsun Svermeren av Ingar Sletten Kolloen
Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag